Sol og sånn

Nå trenger ikke vi å dra til USA hvert fall. Vi har alt vi kan ønske oss her. Dollar, amerikansk supermarked som selger stooore ting, blant annet et meter langt brød, store hus, amerikanske butikker og merker, luksus, altfor mye luksus, og selvfølgelig masse amerikanere da. Og faktisk også nordmenn. Men det skal de ha, de velger et fint feriested!

Ooog en gang til

Så er vi tilbake i Mexico igjen, men fortsetter med varme og hvite strender. Var litt trist å dra fra Caye Caulker og alle de snille folka, og det har vel kanskje ikke blitt så veldig mye bedre av at vi nå så å si er isolerte i Tulum. Skulle nesten ikke tro at det er mulig på et sånt gigaturistsed, men Hostelet ligger langs veien og det finnes ikke restauranter eller noen ting, bare skog. MEN, de har sykkelutleie inkludert i prisen, så vi kan sykle hvor vi vil i hele verden bare vi er tilbake før klokka ni om kvelden, for hvis ikke må vi betale. Derfor sykla vi til stranda og til matbutikken og kjøpte rundstykker, bananer og is.

Drar videre til Playa del Carmen i morra tidlig. Der har vi jo faktisk noen å besøke, så forhåpentligvis kan vi få litt mer peiling på hvor ting er, hva vi kan gjøre osv. Da vi spiste middag, ble vi invitert til å bo gratis hos noen her også, men Mexico er vel kanskje ikke stedet å bare bli med fremmede hjem.

Skilpadder, inaktivitet og is ( Gjesteinnlegg woop woop!)

Hei alle sammen! Nå er Guro ute å går tur med noen kanadiere vi har blitt kjent med  her, og jeg ble igjen på rommet for å desperat   prøve å få kontakt med Reidargutten på facebook laangt der hjemme. Dessverre er det seint i Norge nå, så da får jeg vel blogge litt istedet da ( har fått lov assaa). Og jeg har forresten ikke dekning på mobilen, så fåkke sendt meldinger. Er isolert her assa.

Nå har jeg vært borte i over en måned, og det er det lengste jeg har vært borte noensinne. Det har nok vært litt vanskeligere for meg enn det jeg hadde trodd å være så lenge borte, særlig da jeg var syk. Har hatt veldig mye hjemlengsel, men ting er mye bedre nå.

Etter at vi dro fra Mexico har alt bare gått oppover, og til hvert nye sted vi drar er det spennede ting å gjøre og spennede mennesker å møte. Belize, og Caye Caulkner er rett og slett utrolig, som Guro skrev i forrige innlegg, det er som paradis. Været er alltid bra, folket her er avslappede og greie, og, et stort pluss for meg som ikke skjønner spansk så godt, alle snakker engelsk! Og brødet her er faktisk godt, det smaker ikke grisefett og sukker ( hint hint, Mexico, skjerp dere a!)

Den australske jenta som vi delte rom med har dratt, så istedet har vi fått inn to svenske jenter. Vi bor på et sikkelig fint hotell, sånn type når man drar til Syden hotell, og når vi har fått andre inn på rommet blir det mye billigere, noe som så klart alltid er et pluss for oss gjerrige jenter. Det er også veldig gøy å brife til kanadierne, australierne og amerikanerene, som for det meste bare snakker engelsk, at vi faktisk kan engelsk, norsk OG vi skjønner svensk og. ehehe, barnslige gleder <3

Guro og jeg koser oss veldig sammen, og vi er begge enige om at vi skal spare penger på alt, unntatt opplevelser ( og is). Nå begynner nok a Guro å bli litt rastløs, for nå erre ballspill og kajakturer ( dere som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat er Miss Sporty 1992). Men det går bra å gjøre litt forskjellge ting, og jeg koser meg veldig på stranda. Jeg bruker mesteparten av tida mi på å lese bøker, og å “sole meg”. Viser seg at jeg ikke soler meg, men bare griller meg selv til å bli hummerfarga og full av smerte. Mamma og Pappa, har dere adoptert meg av et albinopar? For det er bare ikke riktig å bli solbrent når man bruker 50 + solkrem assa. Det er andre bleike folk her og, men jeg er lissom hu norske, hu som bare er rød. Guro er så klart kjempebrun, så det hjelper jo veeldig da.

Åjo, maten her! Den er veldig god, mye bedre enn mexicansk mat! Jeg var jo utrolig gira for å dra til Mexico, tacoens, assa verdens beste mat, sitt hjemland! Også kommer jeg dit da, og det er bare noen skarve lefser med litt tørt kjøtt på! skuff.com. Her derimot er det karibisk mat, så det er masse kylling og nam nam, og ingen ser ned på meg for at jeg bestiller pommes frites, er nesten nasjonalmaten her. Haha, okei, jeg spiser annen mat også assa. Noen ganger.

Guro og jeg har også vært på snorkletur! Det var gøy, selvom jeg fikk panikkanfall i vannet og måtte svømme med redningsvest hele turen. Heehee. Ikke flaut. Bra svømmeundervisning på Kirkeskolen for å sirre såånnn. Uansett, til slutt turte jeg litt mer, og det endte med at jeg tok på en stingray ( husker ikke hva det er på norsk), svømte med andre haier og ikke minst, <3 Skilpadder <3 Jeg elsker skilpadder nå. Skal smugle med meg en hjem, bare lar Guro være igjen her, og kler på skilpadden hennes klær, tar’n med på flyet, også kan den bo i badekaret. Jeg ble ganske kvalm da, haha, herregud, jeg har virkelig ikke et aktivitetsmenneske! Så holdt på å kaste opp midt utti havet der, men gikk jo greit. Var verre med hu amerikanske mammaen som lå som en død fisk på dekk hele veien tilbake til land.

Nå skal vi bare være her 2 dager til før vi drar til Cancun, og så videre til Cuba. Jeg gleder meg til å dra videre, men samtidig gruer jeg meg. Dette er det første stedet på reisen hvor jeg virkelig føler meg hjemme, og hvor jeg vil dra tilbake.  Men tror det blir veldig bra på Cuba også. Og så dere, kommer jeg hjem! Til Meny og Mad Men, og mamsen,papsen, Fredrik og Reidar <3 <3 Savner alle sammen masse, og dere kompisene, det blir så godt å se dere igjen! Sees om ca 16 dager da, eheh. Nå får jeg prøve å spille litt volleyball, er enten det eller ligge alene på rommet.. Hmm, siste frister veldig, men må vel værra sosial! Ha det bra a, jeg har det!

“Welcome to Paradise”

Grønt – Grønt, blått og brunt

Enda mer mayaruiner, men det er fortsatt like imponerende. Midt i jungelen, papegøyer, brøleaper, dyr som ikke finnes i Norge og “spinning monkeys”. Det var det vi så, men det er også mange forskjellige kattedyr, den mest kjente er vel jaguaren. Og bare masse grønt og planter over alt. Rett og slett regnskog. Ruinene ruver over det hele. De som er restaurert riktignok da. De andre er fortsatt dekket av skogen.

Tikal i Guatemala er mer et naturreservat enn et kulturelt senter. Derfor er det fortsatt mange ruiner som ikke er gravd fram. Man mener det er 3000 bygninger der, og på 700-tallet levde ca. 10000 mennesker i området, i dette mayasamfunnet. Nå er det nesten bare her det er regnskog igjen. Ellers i Guatemala er alt hogget ned. Guatemala betyr treområdet, trærnes land, eller noe liknende, så da kan man jo tenke se hvordan det var før. Men så trenger vi jo mer og mer plass da, så da veit man jo hvordan det går.

Nå er vi ikke i Guatemala lenger. Belize. Og det er greit det også gitt. På øya Caye Caukler i det Karibiske Hav. Hvit sandstrand, palmer, reggaemusikk, is, frukter og sjømat. Det siste er ikke så farlig for meg da. Smakte på en halv reke i dag, men det er fortsatt et stykke igjen til at jeg kommer til å nyte det. I morra har vi likevel bestemt oss for at vi skal kjøpe sjømat. Hedda og jeg bor sammen med ei australsk jente, så hun skal ta seg av bestillinga, så skal vi dele på alt alle sammen. Mulig jeg kommer til å gå og legge meg sulten, men får se.

Det verste for meg akkurat nå er at jeg har myggestikk og at jeg må gå ned i resepsjonen på hotellet, som har svømmebasseng og kjøkken vi kan bruke, for å få internett. Har det egentlig fint + .

Hasta luego, México

I dag har vi vært litt illegale innvandrere. I går ettermiddag ble vi stemplet ut av mexico, midt ute i jungelen etter mye om og menn. Jeg skulle visst ha betalt fordi jeg kom til Mexico på landjorda, men det visste jo ikke jeg, og nærmeste bank var liksom tre timer unna, så det var litt vanskelig. Prøvde i en time å betale på nettet, men det gikk ikke fordi jeg ikke er mexicansk statsborger og mangler diverse nummere. Så det endte med at mennene på migrasjonskontoret til slutt var snille og lot meg få stempel uten å betale.  I den prosessen her følte jeg meg akkurat som på kjemieksamen da jeg fant ut at jeg hadde ført inn alt på kladdearket og det bare var et kvarter igjen av tida. Og jeg ble helt rød i ansiktet, hvert fall i følge den ene som jobba på kontoret.

Bortsett fra det var det en veldig positiv erfaring da. De ville virkelig hjelpe meg, og jeg fikk ingen problemer da vi i dag tidlig kom til Guatemala etter å kl. sju å ha tatt båten en halvtime.  Det var så fint! Soloppgangen og regnskogen, fugler og elva. Også følte vi oss egentlig litt som de vi hadde sett i båt dagen før, og som utvilsomt ikke kryssa grensa helt lovlig. Det som møtte oss på den guatemalske siden, var en bratt jordbakke og på toppen noen hus, et skur hvor vi kunne kjøpe bussbillett til Flores (hvor vi er nå) og en benk hvor vi kunne vente på bussen.  Så der satt vi da, og så på det dårlige trafikksystemet til maurene på bakken. De krasjer hele tiden. Ikke noe høyreregel der akkurat.

To km unna var migrasjonskontoret. Der betalte vi 40 quetzal hver og Hedda fikk gått på do, selv om “det var litt vanskelig, for jeg kunne ikke sette meg fordi det var så møkkete.” Og det gjorde hun mens mannen stemplet passene våre, det var liksom ikke så farlig å se nøye på ansiktene våre. Litt forskjell å ankomme til Guatemala og USA kan man si.

Et par timer til på bare humpete grusvei, med bare grønt og grønt på begge sider, før vi endelig kom til asfalt. Det var deilig! Føltes som om vi plutselig fløy.

Nå er vi altså i Flores, på en liten øy, og det er nok turistdelen. Alt er nesten sterilt, men utrolig fint. Og varmt da. Det må jeg jo nesten bare si. Vi har måttet spise TO is i bare ettermiddag fordi det er så varmt. Sola har gått ned for lengesiden, og det er fortsatt så varmt at vi silsvetter. Ville bare nevne kontrasten til Norge.

Stoott, det er ikke saa vanskelig

Jeg jobber naa for organisasjonen Madera del Pueblo. Det er en organsisasjon som jobber for naturvern og rettighetene til de innfoedte her i Mexico. 

Naa gjelder  deten over 60 aar gammel jordkonflikt i det soerlige Mexico, paa grensen mellom statene Chiapas og Oaxaca. Tradisjonelt tilhoerer jorden de innfoedte, Zoquene, i Chimalapas, men regjerningen i Chiapas (nabostaten) har lenge tatt omraader, for saa aa selge dem til fattige folk fra Chiapas. Dermed er det naa to parter som mener de er de rettmessige eierne av omraadene. 

Omraadet er svaert rikt paa naturressurser, og det er derfor mange nasjonale og internasjonale selskaper som oensker aa utnytte det, f.eks. til skoghogst. Disse selskapene, samt regjeringen i Chiapas, utnytter konflikten, og gjoer den verre, b.la. ved aa sende politi og ved aa betale chiapanekerne for aa bruke vold og spre frykt blant Zoquene, slik at de lettere kan faa tilgang til omraadene.  

Konflikten har lenge vaert preget av vold, og den ene parten, Zoquene, de innfoedte som opprinnelig var eiere av jordomraadene, soeker naa en fredelig loesning. 

For aa faa mer tyngde, oensker Madera del Pueblo underskrift fra saa mange organisasjoner og enkeltpersoner som mulig. 

Send en mail til comitechimalapas@gmail.com eller m_a_zules@hotmail.com innen 2. februar med navnet ditt.

 THE PUBLIC PRONOUNCEMENT

For a fair and final solution for the old conflict about the indigenous area Zoque de Los Chimalapas, Oaxaca, Mexico.

We, the undersigned, civil and social organizations, academics and citizens, want to express our help for the historic, patient and peaceful struggle for the indigenous village Zoque Chimalapas, in the defense of their integrity and their ancestral territory. This territory has belonged to the Zoques since the pre-Hispanic times, and we want now to protect the valuable nature and nature recourses, consisting of varied ecosystems and the most biodiverse area in Mexico and in the whole Central America (and thanks to the fight of the indigenous people Zoque Chimalapas, the best preserved).

 

Today the undersigned know about the origin of the double conflict in the Indian Territory and community Los Chimlapas. More than 60 years old have the agrarian conflict and the conflict between the states Chiapas and Oaxaca always been found illegal. The influence of the interests of companies, contractors, and private persons has been big and has affected the decisions of the Government of the State of Chiapas.

 

The social tension and violence we have seen in the east of Chimalapas has been the responsibility of three different governments, included the federal government. They are exploiting the wood and separating and selling the land originally belonging to the indigenous people of Chimalapas. We have also seen the government of Chiapas manipulate information, send police forces to the area, creating a new municipality and  taking the land belonging to the indigenous people of Chimalapas for then selling it to poor people from Chiapas, and this way making the conflict about the land worse. The government of Oaxaca has the whole time been passive and neglectful about the increasing of the conflict.

 

It is highly unfair and humanly unacceptable that the governments have permitted to use people in need of land to make the conflict worse in the sense that the indigenous from Chimalapas and the people from Chiapas, that has bought the land, fight between each other. This way the government and the companies use the people in need and the poor communities as “human shields”, saying that the conflict is between the people from Chimalapas and Chiapas, while the government and the companies interested in the natural recourses have nothing to do with it.

 

The indigenous people Zoque Chimalapas wants to stop the violence. They are saying that the people from Chiapas, who has bought the land originally belonging to the Zoques, form the government, are their brothers and sisters – also poor farmers and indigenous people. They want therefore to find a peaceful solution and to stop the government of Chiapas taking their land and selling it.

We are now asking for help in the pacific fight of the village Zoque Chimalapas and in their search of a responsible and honest solution, a final and fair solution that benefits the interests of the state of Mexico, the human rights, the individuals and indigenous villages, and the rights of the nature, in the region with most biodiversity in Mexico and in Central America.

 

Sencerely

Organismos Civiles y Organizaciones Sociales

-          Alianza Cívica Chiapas

-          Asamblea de los Pueblos Indígenas del Istmo de Tehuantepec en Defensa de la Tierra y el Territorio

(APIITDTT)

-          Asociación Jalisciense de Apoyo a los Grupos Indígenas, A.C. (AJAGI)

-          Centro de Derechos Humanos Fray Bartolomé de Las Casas A.C.

-          Comisión para la Defensa de los Derechos Humanos, A.C

-          Comité Nacional para la Defensa y Conservación de los Chimalapas

-          Consejo Indígena Popular de Oaxaca ¨Ricardo Flores Magón¨, CIPO-RFM

-          Fraternidad para el Desarrollo Social A. C.

-          Grupo de Mujeres de San Cristóbal de Las Casas, A. C (COLEM)

-          Grupo Mesófilo A.C.

-          Gubiña XXI, A.C.

-          Guerreros Verdes, AC

-          Ik Balam, Agencia de noticias ambientales

-          Maderas del Pueblo del Sureste, A.C. (MPS)

-          Movimiento Ciudadano Lagunero, A.C.

-          Organización para la Defensa de la Medicina Indígena Tradicional de Chiapas, A.C.  (ODEMITCh)

-          Pacto de Grupos Ecologistas (PGE)

-          Proyecto Carta Mesoamericana

-          Red de Defensores Comunitarios por los Derechos Humanos

-          Resistencia Chiapas (Comités Regionales de Resistencia)

-          Servicios del Pueblo Mixe,  A.C. (SERMIXE)

-          Unión de Grupos Ambientalistas (UGAM)

-          VOCAL Voces Oaxaqueñas Construyendo Autonomía y Libertad

 

Académicos-as y artistas

-          Dr. Alejandro de Ávila Blomberg

-          Mtro. Cuauhtémoc González Pacheco

-          Eduardo Abaroa Hurtado – escultor

-          Dr. Gilberto López y Rivas, Profesor-Investigador, Instituto Nacional de Antropología e Historia (INAH)

-          Dr. Iván Azuara  M., Profesor-Investigador, Universidad de la Ciudad de México

-          Mtro. Leopoldo Trejo Barrientos, profesor-investigador, Instituto Nacional de Antropología e Historia (INAH)

 

Ciudadanas-os

-          Abel Flores López

-          Adriana Luna Parra

-          Alejandro Castillo Morga

-          Alfonso Rodríguez Vélez

-          Alfredo Menchaca Padilla

-          Alvaro González R.

-          Ana Cristina Vázquez Carpizo

-          Antonio Hernández López

-          Arcelia Guerrero González

-          Carlos Chávez Reyes

-          Carlos Manzo

-          Clemente Jesús López

-          Cynthia Elena Morales Vázquez

-          Elena Khan

-          Elsa Cristina Stettner

-          Emanuel Gómez Martinez

-          Filoteo Vicente Revilla

-          Gaspar Morquecho

-          Gladys Aguirre Balsa

-          Guillermo Antonio Pérez García

-          Guillermo Solís

-          Hermann Bellinghausen

-          Hugo Aguilar Ortiz

-          Hugo Cameras Flores

-          Ignacio Peón Escalante

-          Luis Alberto García Aguirre

-          Luis Bustamante Valencia

-          Luis  Manuel Gómez Pérez

-          Luis Miguel Robles Gil Cañedo

-          Ma. Del Carmen Alejandra Romero

-          Ma. del Pilar López

-          Margarita Gutiérrez Bolom

-          Mario Vázquez Díaz

-          Martha Figueroa Mier

-          Mauricio Arellano Nucamendi

-          Miguel Angel García Aguirre

-          Paloma Gavito

-          Pedro Faro

-          Rafael Zuno Sandoval

-          Rebeca González González

-          Regina Barba Pírez

-          Roger Maldonado Baqueiro

-          Rosendo Montiel Pérez

-          Sergio Vázquez Díaz

-          Silvia Vázquez Díaz

-          Sofía Olhovich Filonova

-          Teresa de Jesús Cruz Alvarado

 

 

 

(responsable de su distribución y difusión: Comité Nacional para la Defensa y Conservación de los Chimalapas)

 

 

Ccp.- A las Comunidades Indígenas Zoques de Santa María y San Miguel Chimalapa

Ccp.- Lic. Felipe Calderón Hinojosa – Presidente de México

Ccp.-  Ministro Juan N. Silva Meza – Presidente de la Suprema Corte de Justicia de la Nación (SCJN)

Ccp.- Lic Alejandro Poiré – Secretario de Gobernación (SEGOB)

Ccp.- Lic. Rafael Elvira Quezada.- Secretario de Medio Ambiente y Recursos Naturales (SEMARNAT)

Ccp.- Agr. Abelardo Escobar Prieto.- Secretario de la Reforma Agraria (SRA)

Ccp.- Dr. Marco Vinicio Martínez Guerrero – Presidente del Tribunal Superior Agrario (TSA)

Ccp.- Dr. Raúl Plascencia Villanueva.- Presidente de la Comisión Nacional de Derechos Humanos (CNDH)

Ccp.- Ministro Jorge Mario Prado Rebolledo – Ministro de la Suprema Corte de Justicia de la Nación (SCJN)

Ccp.- Lic. Gabino Cué Monteagudo.- Gobernador de Oaxaca

Ccp.- Lic. Juan Sabines Guerrero.- Gobernador de Chiapas

Ccp.- Senadora Rosario Ibarra – Presidenta de la Comisión de Derechos Humanos del Senado de la República

Ccp.- Navanethem Pillay.- Alta Comisionada de las Naciones Unidas para los Derechos Humanos.- Ginebra, Suiza

Ccp.- Representación en México de la Oficina del Alto Comisionado de las Naciones Unidas para los Derechos Humanos

Ccp.- Sr. Santiago Cantón.- Secretario Ejecutivo de la Comisión Interamericana de Derechos Humanos.-

Ccp.- Oficina para México de la Organización Internacional del Trabajo (OIT)(Convenio 169)

Ccp.- Ana Hurt.- Programa Regional para América, Secretariado Internacional de Amnistía Internacional

Ccp.- Alberto Herrera.- Dirección ejecutiva de Amnistía internacional México

Ccp.- Redes y Organismos Nacionales e internacionales, Defensores de Derechos Humanos

Ccp.- Redes y Organismos Nacionales e internacionales, Defensores del Medio Ambiente

Ccp.- Comisión Estatal de Derechos Humanos de Oaxaca.

Ccp.- Consejo Estatal de Derechos Humanos de Chiapas.

Ccp.- CP Jesús Martínez Álvarez .- Secretario general de Gobierno del estado de Oaxaca

Ccp.- Lic. Noé Castañón.- Secretario general de Gobierno del estado de Chiapas

Ccp.- Lic. Adelfo Regino.- Secretario de Asuntos Indígenas del estado de Oaxaca

Ccp.- Lic. Jesús Caridad Aguilar Muñoz.- Secretario de Pueblos y Culturas Indígenas del estado de Chiapas

Ccp.- A medios de comunicación, nacionales e internacionales.

Å kjøpe høner

Markedet er ikke nytt lenger. Jeg har vendt meg til luktene, som er til tider veldig godt under middels gode, folkene, den tilsynelatende dårlige hygienen, fruktene og fargene. Men i dag var første gangen jeg kjøpte høner. Ikke en morsom opplevelse. Selgerne står på rekke og rad, og hvor er hønene og hanene? Hengene opp med på armene til selgerne. Hele dagen. Og de lever. Hvis de er heldige står de litt på bakken innimellom, med beinene bundet. Hvis de flakser, som jeg jo skjønner at de gjør når folk driver og tar dem i rompa for å sjekke om de legger egg, åpner munnen deres og svinger dem rundt om kring, tar selgerne bare og knyter vingene og slenger hønene på bakken. Så der ligger de da.

Vi kjøpte tre høner og en hane, og de putta vi i en vedsekk. Etterpå bar vi de rundt mens vi handla mer, før vi putta dem i den varme bilen. Det gjorde virkelig vondt å se det og være så tett nært på det, men likevel kan det ikke ha vært så ille, for da vi kom fram, fant vi et egg i bagasjerommet.

Varme

I to uker skal jeg være på en work camp i staten Morelos, like ved Mexico City. Arbeidet går ut på å pynte byen før 19. januar, hvor de har en minnemarkering – 200 år siden frigjøringen fra Spania og 100 år siden den mexicanske revolusjonen. Og de setter virkelig pris på at vi er her. Nå bor vi på hotell med svømmebasseng og mat inkludert, de skal ta oss med på guida tur for å bli kjent med området, på kvelden har vi kunsttimer hvor vi lager alebrijer (fantasidyr, typisk for staten Oaxaca) av tomflasker og avispapir og det er ikke måte på. Også har vi vært på radioen og blitt filmet da.

Alebrije

Men det morsomste er deltagerne her. Vi er fem stykker, ei fra Mexico City, ei koreansk jente som bor i USA og to ordentlige koreanere. De er så underholdende! Virkelig, jeg anbefaler alle å tilbringe litt tid med koreanere. Bare å se på dem mens de snakker kan gi meg latterkrampe, selv om jeg ikke skjønner noen ting. Også prøver vi å lære dem å si “r”, ååå,  det er så morsomt.

Dette toget er over hundre år gammelt, og er det eneste som fortsatt funker i Mexico. Det er til og med på hundre-lappen.  Og det er her vi jobber, på den gamle togstasjonen.

 

Mexico City: Den grønne mannen går og går, men kommer seg aldri ut av trafikklyset

En reise som tok meg en og en halv time den ene veien, brukte jeg fire og en halv time på tilbake igjen på kvelden. Det var bare litt trafikk, og ikke fordi det legges ned vannkabler eller lages fartsdumper, det var det daglige ettermiddags/kveldsrushet.

Metroen er egentlig lik som i Oslo, systemet, kartene med forskjellige fargekoder og den ser lik ut også. Forskjellen er folka.  For det første er det en god del flere folk her, og det er også vanlig å selge ting, pastiller, bøker om å reparere dataer, musikk, leker og alt mulig annet man ikke trenger. Det sterkeste å se, var tre unge mennesker som bodde på gata. De ba om penger eller mat og den ene gutten tok fart, hoppet og landet på ryggen på et teppe med glasskår de hadde med seg. Ryggen hans var selvfølgelig dekket av så og blod. Grusomt, men noe må de jo gjøre for å skille seg ut fra alle de andre som også vil ha penger.